Med en mektig Hånd.
Dette er beretninger om to hendelser som fant sted for flere år siden. Men årene har ikke gjort triumfen av disse minneverdige øyeblikkene mindre. De fortjener å bli fortalt igjen.
I Kisangani området over ekvator i Kongos Demokratiske Republikk, raste kampen i 1998. Krigen kostet tusener av menneskeliv, og til tider rant blodet av offerene bokstavelig talt nedover gatene i byen. Folk var ikke i sikkerhet noe sted, og hadde heller ikke våpen å forsvare sig med, mot de plyndrende opprørerene og leiesoldatene. Deres liv og deres barns liv hang i en tynd tråd.
For de kristne var deres tro satt på prøve. Kisanganis pinsevenner var samlet i deres kirker i bønn til Den Almektige, om utfrielse fra den forfærdelige ondskap de var omgitt av.
I dagevis fastet de og bad. En dag da de bad, kom salvelsen over en meget gudfryktig søster, og hun hørte Guds stemme tale til sitt hjerte. ”Gå og si til Pastor Ngonde, at han og hans kirke er de, som skal faste og be”, sa stemmen. ”De er de eneste hvis bønn jeg vil høre”. Alle undrede sig da hun gjentok , hva stemmen hadde sagt. Det kunne ikke være slik! Var ikke Ngonde navnet på den fanatiske prædikant i den kirke, hvor de tilbad en mann ved navn Branham? Søsteren måtte ha hørt feil! Ikke desto mindre, drevet av frykt og desperasion, brakte pinsevennerne budskabet til Pastor Ngonde. Ydmyket av den kjensgjerning, at de ikke allerede hadde gjort, hva de burde ha vist å gjøre, begynde han og de troende i hans menighet øyeblikkelig å faste og be for folks liv i deres by. Innen noen dager, var det klart, at enden på kampene var nær. Men fordi Kiangani var en meget rik by, og der var meget guld og diamanter å få, begyndte mange av soldaterne å kjempe indbyrdes p.g.a. det bytte de ønskede å ta med sig. Under et særlig voldsomt slag, flyktet de troende til kirken for å få beskyttelse, og snart var det sammen med dem en hel battalion av overvunede soldater, som nå selv var flyktninge. Gradvis kom frontlinien nærmere og nærmere til kirken. Mer en 3000 hellige samt de flyktende soldater, var i bønn innenfor. De kunne høre lyden av prosjektiler, som ble avfyret og eksplosionerne synes å være rett utenfor døren. Men allikevell, intet traff bygningen. Gang på gang ble der avfyret fra våpen, hvorefter alt ble stille. Da de kom ut fra tilfluktstedet, ble de overrasket over å se grupper av soldater, som stod stille og så på dem. Rundt hele bygningen lå der brukte patroner fra våpenene, men ikke èn kule hadde truffet bygningen. En av opprørslederne kom fram med hatten i hånden. ”Da vi forsøkte å skyte mot kirken, gikk våre skudd over kirken og landet på den andre side. Vi kunne ikke treffe kirken, uanset hvor mange ganger vi forsøkte. Dere tilbeder den sanne Gud”. Så gjorde han honnør, og gikk sin vei. Andre soldater, som var vitner til dette mikakel som nettopp hadde funnet sted, ble tilbake. Og ganske snart døpte Broder Ngonde mange av dem i vår HERRE JESU KRISTI navn.

(Dette er i linje med Skriften. Det får meg til å tenke på den gang kong Abimelek ble forelsket i Sara, Abrahams kone. Herren hindret ham i å røre henne. Men han måtte gå til Abraham og få forbønn for at Gud skulle tilgi ham. Gud ville bare høre Abrahams bønn.
Hvor viktig det er for oss som troende, og alle som ønsker å komme til Herren, og kjenne dette prinsipp. Når vi kommer, må vi komme under det Budskap, i den sammenheng hvor Gud gjør noe. Abraham var Guds budbærer for sin dag. -Red)

Fortelling nr 2.
Syd-øst for Kisangani ved bredden av Tshyapa eleven ligger byen Ikela, hvor flere tusen hellige bor som går i Ikela Tabernakel. Som Kisangani, hadde Ikela også hatt en god del kamper.
For to år siden, i løpet av tiden med intens bombing fra Congolesiske opprørere, oppdaget en gruppe soldater at de ikke bare tapte slaget, men de ble slaktet. De fikk øye på en bygning i nærheten og gikk i dekning, men når motstanderne så dem, ble intens skytting satt i gang mot bygningen. Til deres forundring ble hver bombe og kule avbøyd (fra målet -Red). Ikke et skudd kunne nå målet. Til slutt gikk opprørerne tom for amunisjon, og oppgav det misslykede forsøk.
Skremt av det som hadde skjedd, tok en av soldatene fra Zimbabwe som hadde funnet tilflukt i bygningen et foto, i det han håpet på å vise sine militære ledere den "magiske bygning" som hadde frelst hans liv og hans kameraters liv. Men da bildet ble fremkalt ble han stilt overfor et endog større mysterium. Han undret seg på hvem som eide denne bygningen. Det var først da han kom tilbake for å vise fotoet at han ble klar over at han hadde vært i en kirke, Ikela Tabernakelet hvor Budskapet for vår tid forkynnes.
Og Herren brakte oss ut av Egypt med en mektig hånd, og med en utstrakt arm..." 5.Mos 26:8

Catch the Vision 20.08.2004

Oversatt av HI