Pastor Branham besøker Norge etter Finland
Våren 1950 var pastor William Branham på besøk i Norge. Forut hadde "Branhamfølget" besøkt Finland hvor en gutt etter å ha blitt påkjørt av en bil blir oppreist fra de døde. Sitat fra boken"Supernatural The life of William Branham"(bok nr.3) av Owen Jorgensen. "Broder Moore, Broder Lindsay, husker dere visjonen jeg fortalte dere om i Amerika, den om en gutt som ble oppreist fra de døde? Åpne deres Bibler å les for meg hva som er skrevet om det på forsatsbladet." Jack Moore åpnet raskt sin Bibel og leser hva han hadde skrevet to år i forveien. "Broder Branham, dette møter i sannhet det jeg har skrevet." "Det er ham," sa Bill (Branham), "Og Så sier Herren, gutten vil komme tilbake til livet." Gordon Lindsay gispet i vantro. "Mener du å si at dette lemlestede barnet vil puste igjen? Hvordan er det mulig? Han har vert død i over en halv time." Bill sier ydmykt, "Om denne gutten ikke er i live i løpet av de neste minuttene, kan du binde en plakat på min rygg hvor det står; falsk profet." Det hører til historien at gutten ble oppreist fra de døde.


JESUS KRISTUS DEN SAMME I GÅR, I DAG OG TIL EVIG TID. AV WILLIAM BRANHAM
FORORD
Denne bok er skrevet slik at hver den som leser den skal vite at Jesus Kristus fortsatt frelser og helbreder mennesker. Det er min tro at han snart vil komme igjen. denne bok fortelle hvordan han valgte en fattig gutt og kalte ham til sin tjeneste, hvordan gutten løp bort (fra Ham) for en tid og så helhjertet vente seg til Ham.

BØNN
O Far i himmelen vennligst velsign alle som leser denne boken. La de vite at Du vil kalle en mektig Kirke snart, som vi aldri har sett. Vi tror Deg fortsatt. Skap en lengsel i hvert hjerte O Rettferdige, hjelp din ydmyke tjener å bære videre Ditt Budskap. Jeg vet Du skjulte meg i sivet, som du gjorde med Moses med en hensikt. Så Far, hjelp meg å herliggjøre ditt navn, jeg ber i Jesu navn , Amen.

Jesus Kristus den samme i går, i dag og til evig tid.
Jeg ble født i Cumberland Country, Kentucky, i en liten tømmer hytte. Far og mor ble gift unge, og jeg var det første barnet. Jeg er blitt fortalt av min mor at en gang da jeg bare var seks måner gammel, og far var borte hjemme fra, ble vi sittende innesnødd i fjellene i flere dager. Vi hadde ikke mere mat igjen og mor ble svakere hele tiden. Til slutt trodde hun at enden var kommet. Hun sa hun samlet alle våre klær og sengeklær og tullet dem alle rundt oss så vi kunne holde oss så varme som mulig. Kjære leser, jeg tror det ville ha vært slutten hvis ikke vår kjære Frelser hadde kommet på senen samtidig. Men Han er alltid nær og viser seg i det rette øyeblikk. Han talte til en kjær gammel hellig nabo, og sa til ham at han skulle gå og se hvorfor det ikke var kommet røyk i fra pipa vår de siste dagene. Da han kom fram og brøt seg inn i hytta fant han mor og meg nesten utsultet. Han fikk tak i noe ved og fyrte opp ild. Så gikk han tilbake til hytta si for å få noe mat til oss. Vi fikk fort styrken og helsa igjen. Pris Hans navn for det. Kort tid etter forlot vi staten Kentucky og dro til Indiana. Far fikk arbeid hos en gårdbruker i nærheten av Utica, Indiana. Vi bodde der i ca. et år, så reiste far ned i Ohio dalen. Flere år gikk og jeg var blitt en vellvokst gutt da Gud talte til meg. En kveld var jeg på vei for å bære vann til huset fra løa, som var ca. et kvartal fra huset. Omtrent halvveis mellom huset og brønnen stod der et gammelt poppel tre. Jeg var nett kommet hjem fra skolen den ettermiddagen og de andre naboguttene gikk ut til den gamle dammen for å fiske. Jeg ba om å få gå, men pappa sa at jeg måtte bære vann. Jeg hadde stoppet under treet for å hvile da jeg plutselig hørte vinden blåse i bladene. Jeg viste den ikke blåste noen andre steder. Det var en meget rolig ettermiddag. Jeg tok et skritt tilbake og la merke til at vinden blåste gjennom bladene i et område på størrelse med en tønne. Deretter kom det en røst som sa: "Drikk aldri, ikke røk, eller besmitt ditt legeme på noen måte, for Jeg har et arbeid for deg når du blir eldre. Det skremte meg så at jeg løp hjem, men fortalte aldrig noen om det.

Jeg kunne aldri drikke eller røke. Jeg tror Gud kommer til å gjøre et stort arbeid i de siste dager. Da jeg ble gammel nok til å gå ut med de unge, holdt de narr av meg og sa jeg var en stakkar fordi jeg ikke røkte eller drakk. De sa at endog jentene røkte og at de hadde bedre karakter en meg. Jeg var skamfull den gangen for å fortelle dem hva som hadde skjedd i mitt liv. Men kjære venner, i dag er det sannelig en ære å fortelle verden det. Halleluja! I en alder av 14 år ble jeg alvorlig skadet i jaktsammenheng. Jeg ble værende 7 måneder på sykehus. Gud arbeidet med meg, men jeg aktet ikke på det. Kallet ble mer og mer virkelig for meg. Men da jeg ikke var oppfostret i et Kristent hjem prøvde jeg å motstå det. Mange ganger hørte jeg denne stille, enkle stemmen kalte på meg, men jeg skjøv det bort. Jeg ble slik at jeg nesten ikke tålte å høre "kirke" nevnt. En dag bestemte jeg meg for å finne en vei for å bli kvitt kallet. Jeg reiste vestover for å arbeide på en farm. Min venn, Gud er nett like stor der som andre steder. Måtte du ta lærdom av min opplevelse. Når Han kaller deg, så svar Ham. En September morgen i 1927 fortalte jeg mor at jeg reiste på en kampingtur til Tunnel Mill, som ligger rundt fjorten miles fra Jeffersonville hvor vi bodde på den tiden. Jeg hadde allerede planlagt en tur til Arizona sammen med noen venner. Da mor hørte fra meg igjen var jeg ikke ved Tunnel Mill, men i Phoenix, Arizona, i det jeg løp bort fra Guds kjærlighet. Livet på farmen var veldig fint en stund, men det ble fort det vante, gamle, som enhver annen verdslig glede. Men la meg få si, pris Gud, opplevelsen med Jesus blir bedre og bedre hele tiden, den blir aldri gammel. Jesus gir fullkommen fred og omsorg alltid. Mangen ganger har jeg hørt vinden blåse gjennom trærne (tall pines). Det var som om jeg kunne høre Hans røst kalte i skogen, og sa, "Adam, hvor er du?" Stjernene syntes å være så nær at du kunne ta dem med dine hender. Gud syntes så nær. En ting som synest å bety mye for meg fortsatt med det landet, er veiene i ørkenen. Kommer du noen ganger bort fra veien, går du deg bort så lett. Mangen ganger når turister ser disse ørken blomstene og går av hovedveien for å plukke dem. De vandrer rundt i ørkenen og er fortapt, og noen ganger dør de av tørst. Slik er det også på den Kristne vei - Gud har en hovedvei. Han taler om det i Es. 35.kap. Det er kalt "Hellighetens Hovedvei". Mangen ganger drar små gleder i verden deg av hovedveien. Da har du mistet din erfaring med Gud. I ørkenen når du er fortapt, oppstår det noen ganger luftspeilinger. For mennesker som dør av tørst er luftspeilingen en elv eller innsjø.

Mange ganger løper folk avgårde og faller i dem og finner at de bader i varm sand. Noen ganger viser Djevelen deg noe han sier er en bra tid. Det er bare en luftspeiling, noe som ikke er virkelig. Om du lytter til det vil du finne deg selv med en masse sorg. Gi han ingen oppmerksomhet, kjære leser. Tro Heren Jesus som gir levende van til dem som hungrer og tørster. En dag fikk jeg et brev hjemme ifra som fortalte meg at min bror var veldig syk. Det var Edward, den nærmeste etter meg. Selvfølgelig tenkte jeg ikke seriøst, så jeg tenkte han ville bli bra. Men en kveld noen dager senere da jeg kom fra byen og gikk gjennom spisesalen på farmen så jeg en lapp til meg på bordet. Jeg tok den opp. Det stod, "Bill kom ut til nord gården (beitet i nord). Det er veldig viktig." Etter at jeg hadde lest beskjeden gikk en venn og jeg ut. Den første jeg møtte var en gammel Lone Star farmer som arbeidet på farmen. Han hete Durfy, men vi kalte ham "Pop". Han hadde et trist utrykk i ansiktet da han sa., "Billy gutten min, jeg har triste nyheter til deg". Akkurat da kom farmeren gående. De fortalte meg at et telegram nett var kommet som sa at min bror var død. Kjære venner, en kort stund kunne jeg ikke røre meg. Det var den første som døde i vår familie. Men jeg ønsker å si at den første ting jeg tenkte på var om han var rede til å dø. Da jeg snudde meg å så utover den gule prærien, rant tårer nedover kinnene mine. Jeg husket hvordan vi kjempet sammen når vi var små og hvor hardt det hadde vært for oss. Vi gikk på skolen da vi nesten ikke hadde nok å spise. Tærne var ute av skoene og vi hadde gamle frakker med sikkerhetsnåler i halsen fordi vi ikke hadde skjorte under. Jeg husker en dag mor hadde tatt noe popkorn i et lite spann som skulle være vår lunch. Vi åt ikke sammen med resten av barna. Vi hadde ikke mat slik som de. Vi gikk alltid bak åskammen og åt. Jeg husker dagen vi hadde popkorn, vi tenkte det var litt av en godbit. For å være sikker jeg fikk min del av det, gikk jeg ut før middag, og tok en håndfull, før min bror fikk sin del. Da mens jeg sto der å så på solen brenne prærien, tenkte jeg på alle disse tingene, og undret meg på om Gud hadde tatt han til et bedre sted. Og igjen kalte Gud på meg, men som vanlig forsøkte jeg å kaste det fra meg. Jeg gjorde meg klar til å reise hjem til begravelsen. Da pastor McKinny fra Port Fulton Church, en man som er som en far for meg, forkynte i begravelsen, antydet han "om det er noen her som ikke kjenner Gud, hvis det er slik, aksepter Han nå." Å hvor jeg klynget meg til stolsetet, Gud arbeidet igjen. Kjære leser, når Han kaller, svar Ham. Jeg kan aldri glemme hvordan stakkars gamle far og mor gråt etter begravelsen. Jeg ønsket å reise vestover igjen men mor ba meg så innstendig om å bli at jeg til slutt sa jeg ville bli om jeg kunne finne arbeid. Jeg fikk ganske fort arbeid ved Public Service Company i Indiana, hvor jeg nå er ansatt.

Omtrent to år senere da jeg testet målere i måleforettningen ved Gas Works i New Albany ble jeg overskylt av gass, og i uker plagdes jeg av det. Jeg gikk til de leger jeg kjente, men fikk ingen hjelp. Jeg led av mavesyre, på grunn av gasseksponeringen. Og det ble bare verre og verre. Jeg ble tatt til spesialister i Louisville, Ky. Til slutt sa de det var blindtarmen om mente jeg måtte ha en operasjon. Jeg kunne ikke forstå det da jeg ikke hadde smerter i siden. Leggene sa de ikke kunne gjøre noe mer for meg før jeg hadde tatt operasjonen. Å, jeg ønsket at noen kunne være med meg som kjente Gud. Jeg trodde på bønn, men kunne ikke be. Så forkynneren fra den første Baptistmenighet ble med meg på operasjonsstuen. Da de la meg fra bordet til sengen følte jeg helle tiden at jeg ble svakere og svakere. Hjertet mitt slo så vidt. Jeg følte døden komme nær. Pusten min ble hele tiden kortere. Jeg viste jeg hadde nådd enden av veien. Å venn vent til du kommer dit en gang, da vil du tenke på noe av det du har gjort. Jeg viste at jeg aldri hadde røk, drukket eller hatt noen urene vaner, men jeg viste jeg ikke var rede til å møte min Gud. Min venn, om du bare er ett kalt formelt kirkemedlem da vil du vite når du når enden at du ikke er rede. Så om det er alt du vet om min Gud, spør jeg deg rett her om å gå ned på dine knær og spørre Jesus om å gi deg erfaringen av å bli født på ny. Slik som Han fortalte Nikodemus om i Joh. 3, og hvor gledesbjellene vil ringe - pris Hans Navn. Det begynte å bli mørkere i sykehus rommet som om det var i en stor skog. Jeg kunne høre vinden blåse gjennom bladene, det syntes som en stor vei bort der i skogen. Du har antagelig hørt pustet av vinden blåse gjennom bladene, den kommer nærmere og nærmere deg. Jeg tenkte, "vel, dette er døden som kommer og henter meg." Å, min sjel skulle møte Gud, jeg forsøkte å be, men kunne ikke. Nærmere kom vinden, høyere og høyere. Bladene klapret og til slutt var jeg borte.

Det så da ut som om jeg var tilbake som en liten barfotet gutt, som stod i veien under det samme treet. Jeg hørte den samme røsten som sa, "aldri drikk eller røyk." Og bladene jeg hørte var de samme som blåste i det treet den dagen. Men denne gangen sa røsten, "Jeg kalte deg men du ville ikke gå." Det gjentok seg tredje gangen. Jeg sa, "Herre hvis det er du, la meg gå tilbake igjen til jorden så skal jeg forkynne ditt Evangelium fra hustakene og på gatehjørnene. Jeg vil fortelle alle om det." Når denne visjonen var over, fant jeg ut at jeg aldri hadde følt det bedre. Kirurgen var fortsatt i huset. Han kom og så til meg og var overrasket. Han så ut som om han tenkte at jeg skulle vert død. Så sa han, "jeg er ikke en man som går til kirke, jeg er for opptatt til det, men jeg vet at Gud har besøkt denne gutten." Hvorfor han sa det vet ikke jeg. Ingen hadde sakt noe om det. Hvis jeg hadde vist da det jeg vet nå, ville jeg ha reist meg i sengen og ropt priset være Hans navn. Etter noen dager fikk jeg lov å reise hjem, men jeg var fortsatt syk og var tvunget til å gå med briller på grunn av øynene -astigmatisme. Mitt hode skalv hvis jeg så på noe en stund.

Jeg begynte å søke for å finne Herren. Jeg gikk fra menighet til menighet for å prøve å finne et sted hvor det var et gammeldags alterkall. Det triste var at jeg ikke fant noen. Jeg sa at om jeg noen gang ble kristen, da ville jeg virkelig være en. En forkynner som hørte meg si det sa, "Bill, du havner ut i fanatisme". Jeg sa at om jeg noen gang fikk tak i religion ville jeg føle det når det kom akkurat som disiplene gjorde. Å, pris Hans navn. Senere fikk jeg tak i religion, og jeg har det fortsatt, og ved Hans hjelp vil jeg alltid ha det.

En kveld ble jeg så sulten etter Gud og en virkelig erfaring at jeg gikk ut til det gamle skuret bak huset og prøvde å be. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle be, så jeg begynte bare og snakke med Ham som jeg ville gjort med noen andre. Plutselig kom det et lys inn i skuret, det formet et kors og røsten i korset talte på et språk jeg ikke forstod. Så gikk det bort. Jeg var målløs. Da jeg kom til meg selv igjen ba jeg, "Herre hvis det er du, vær så snill å kom og tal til meg igjen." Jeg hadde lest i min Bibel siden jeg kom fra sykehuset, og jeg hadde lest i Joh. 4, "Elskede tro ikke enhver ånd, men prøv de om de er av Gud." Jeg viste at en ånd hadde vist seg for meg, og når jeg ba kom den tilbake igjen. Det syntes for meg som om 1000 pund (flere hundre kilo) var løftet fra min sjel. Jeg hoppet opp og sprang bort til huset, det virket som om jeg løp over bakken. Mamma sa, "Bill, hva har hent med deg?" Jeg svarte, "Jeg vet ikke men jeg føler meg virkelig bra." Jeg kunne ikke bli inne lenger. Jeg måtte ut og løpe. Da viste jeg at om Herren ville ha meg til å forkynne da ville han helbrede meg, så jeg gikk til en kirke som trodde på å salve med olje og ble straks helbredet. Jeg så da at disiplene hadde noe som de fleste forkynnere i dag ikke har. Disiplene ble døpt med den Hellige Ånd så de kunne helbrede de syke og gjøre mektige mirakler i Hans navn. Så jeg begynte å be om dåpen i den Hellige Ånd og fikk den. En dag omtrent seks måneder senere, gav Gud meg mitt hjertes begjær. Han talte til meg i et mektig lys i det Han sa jeg skulle gå og forkynne og be for de syke, og Han ville helbrede dem uavhengig av hvilken sykdom de led av. Jeg begynte å forkynne og gjøre det Han sa jeg skulle gjøre. Å venn, jeg kan ikke starte med å fortelle deg alt som har skjedd: Blinde øyne er åpnet, lamme gikk, kreft er blitt helbredet og alle slags mirakler er blitt gjort. En dag ved foten av Spring Street, Jeffersonville, Indiana, etter en to ukers vekkelse, jeg døpte 130 mennesker. Det var en varm August dag og det var omtrent tre tusen mennesker samlet. Jeg var i ferd med å døpe den 17. personen da plutselig hørte jeg denne stille lille røsten igjen, og den sa, "Se opp." Himmelen var som kobber denne varme August dagen. Det hadde ikke regnet på ca. tre uker. Jeg hørte røsten igjen, da, tredje gangen sa den, "Se opp." Jeg så opp og der fra himmelen kom en stor klar stjerne, jeg hadde sett den mange ganger før, men aldri fortalt dere om den. Mange ganger ville jeg si hva jeg så til folk, og de lo og sa, "Bill, du bare innbiller deg det, eller kanskje du drømmer." Men, pris Gud, denne gangen gjorde Han seg synlig for alle. Og siden det kom så nære kunne jeg ikke engang tale. Etter noen få sekunder, ropte jeg og mangen så opp og så stjernen rett over meg. Noen besvimte andre ropte, og noen løp bort. Så gikk stjernen tilbake i skyene, og stedet den hadde forlatt var omtrent femten fot i firkant. Og dette stedet fortsatte å bevege seg (vannet var urolig), eller som om bølgene rullet (krusninger). Det hadde formet seg en liten hvit sky (der på det stedet), og stjernen var gått opp i denne lille skyen.

Kjære leser, hadde jeg bare plass i denne boken å fortelle deg om alle de ting som har skjedd, om hvordan vårt tabernakel ble bygget, og mangen av de kraftige vekkelsene vi har holdt. Mennesker har kommet fra fjernt borte og fra nært for å bli helbredet. men jeg må gjøre denne boken liten nok så den kan selges billig og være tilgjengelig for alle. Disse tingene er for å la deg vite at Jesus Kristus er den samme som han var i går og i dag og vil være det for alltid, og for at du skal tro Ham og bli frelst. Om du kan, og vår vekkelse er i nærheten, besøk den.

Vitnesbyrd
Nå, på de neste sidene vil du finne noen personlige vitnesbyrd fra noen som er blitt helbredet i løpet av noen av våre møter.

[ Side 2 ]